Linjeutbygging og arbeiderne - kraftlagets livsnerve
Arbeiderne – kraftlagets livsnerve
Linjebyggingen ga kjærkomment arbeid i etterkrigsårene. Arbeiderne jobbet med kraftutbygginga fra april til november/desember, og fant seg annet arbeid om vinteren. Det var stor arbeidsledighet i regionen, og de som hadde jobb, måtte i stor grad legge til rette for arbeidet sjøl. Odd Bertelsen var linjearbeider fra 1949. – Når vi kom til en ny skolekrets, måtte vi først finne ut om det var noen som ville huse oss og koke mat for oss. Alle var interessert i å få et gode som elektrisk strøm, så folk var vennlige og gjestfrie, sier han.
For linjearbeiderne var det bare røddagene på kalenderen som var fridager. Ellers var det jobbing hele uka. Heste- og båtskyss for utstyret var vanlig, og kraftlaget betalte en godtgjørelse på 6,25 kroner per måned for pålagt bruk av sykkel i tjenesten. Vi bor i et værhardt område, og jobben for kraftlaget sine menn var ofte stri.
Rapportene forteller om mange uværsdager i Nord-Troms opp gjennom årene, og dermed også en del strømbrudd. Reparasjonsarbeidene var naturligvis flest når været var verst. Heldigvis har det likevel skjedd forholdsvis få arbeidsulykker i Nord Troms Kraftlag.
Elektrisk kraft til utkantene
Etter at de sentrale delene av Kåfjord, Nordreisa og Skjervøy var forsynt med strømlinjer, var turen kommet til utkantene. Tredje byggetrinn skulle gi befolkningen på strekningene Tømmernes – Sappen – Bilto (med Kildal), Straumfjord – Oksfjord og Uløy – Arnøy – Laukøy elektrisk kraft. Byggingen omfattet 3100 mennesker, og ble kostnadsberegnet til 4,5 millioner kroner. Utbyggingen skulle finansieres gjennom statsstøtte, lån og distriktsbidrag, og ble satt i gang i 1953.
Det nystiftede kraftlaget skulle drive linjebyggingen selv, og hadde på det meste 80 mann i arbeid. – Her kjøpes ikke materiale i kremmerhus, slo Ole G. Falnes, kontrollør fra NVE fast da han så material-lageret i Sørkjosen. Der lå 3000 stolper til det planlagte linjenettet. Bortsett fra den årlige vinterstansen mellom 20. desember og 15. februar ble det jobbet ustanselig med linjebygginga i området utover 1950-tallet.
Nord Troms Kraftlag ble tidlig organisert
Nord Troms Kraftlag har ikke alltid hatt like god økonomi, og arbeiderne måtte i perioder vente på lønna. Likevel var alle stort sett fornøyde. Nord Troms Kraftlag var en av de få større bedriftene i etterkrigstidas Nord-Troms, og ut fra forholdene var størrelsen på lønningene akseptable.
Montørene var glade for at de i det hele tatt hadde arbeid. Etter hvert som lønnsomheten i selskapet ble bedre, steg også lønningene. Funksjonærene i Nord Troms Kraftlag var tidlig organisert i Norges Funksjonærforbund. Maskinist Agnar Aronsen var med da det første meglingsmøtet ble avholdt i 1955.
Bedre lønns- og arbeidsvilkår
I 1957 fikk elektrikerne og kraftarbeiderne sin egen fagforening gjennom stiftelsen av Nord Troms Elektriker- og Kraftstasjonsforening. Foreningen var tilsluttet Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund, og skulle jobbe for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Avtalene arbeiderne hadde den gang kunne være ganske svake.
På linjebygginga fra Imo til Kautokeino hadde de for eksempel ingen garantert minstetimesats, og diettpengene skulle være inkludert i timelønnen. Foreningen tok også opp de ansattes rett til oppsigelse i god tid, og at sesongarbeiderne måtte få fast ansettelse.
Valanhamn får elektrisk kraft
I 1959 fikk Valanhamn elektrisk kraft, og Spildra kom med året etter. Mellom 1963 og 1965 ble det strukket en 113 kilometer lang linje fra Kildalen til Kautokeino. familien, også barna, var med i egenarbeidet med bygging av linjene.
Linjenettet blir utvidet og forbedret.
I 1970 ba de ansatte om å få inn en representant i kraftlagets styre, og Eilif Pedersen ble valgt inn i 1973. Han hadde da tale og forslagsrett. Stemmeretten fikk de ansatte først i 1980. Nord-Troms fikk også stiftet en avdeling av Norsk Ingeniør og Teknikerorganisasjon (NITO) i 1984.
Linjenettet blir utvidet og forbedret.
I 1990 ble sjøkabelen lagt over Ullsfjorden, og linja mellom Bergsfjord og Nuvnes sto ferdig. prøvekjøring. Kundene hadde til da periodevis måttet tåle strømutkobling i 19 av døgnets 24 timer.
Høsten 1991 ble et fjernkontrollanlegg satt i drift. Det letter kontrollen og driften av blant annet kraftstasjoner og transformatorstasjoner. Anlegget har fungert godt, og har ført til betydelig kortere strømavbrudd for kundene ved feilsituasjoner. Nå kan feilsøkingen konsentreres om mindre område enn tidligere, slik at normal drift kan gjenopprettes raskere. Også de siste årene har linjenettet blitt utvidet og forbedret.
Da hele Nord-Norge ble mørklagt.
Vinteren 1993 var værhard, og førte til flere feil enn vanlig på linjenettet. Orkanen i månedsskiftet januar/februar denne vinteren mørkla hele Nord-Norge, og det oppsto mange skader på fordelingsnettet i ytre strøk. I alt knakk 12 høyspentstolper og 42 lavspentstolper, og Loppakabelen måtte repareres to ganger.
Fra Loppa til Skjervøy
I løpet av 1994 og 1995 ble det bygget en 66 kV ledning mellom Hamneidet og Skjervøy, og en ny kabel til Loppa øy. Ledningene ble drevet med 22 kV inntil transformatorstasjonen på Skjervøy sto ferdig.
I oktober 1996 ble det nye overføringsanlegget med 66 kV tatt i bruk. For å sikre en trygg strømforsyning av Nordreisa, Skjervøy og ytre deler av Kåfjord kommune bygges det en 66 kV ledning mellom Nordreisa og Storslett transformatorstasjoner.
