Nord Troms Kraftlag AS

Måleravlesningsdatoer

1. januar 
1. mars
1. mai
   1. juli
   1. september
   1. november
Avlesningstelefon: 800 55 215

Kontaktinformasjon

Tlf: 77 77 04 00
Faks: 77 77 04 01
Vakt: 77 77 04 02
post@ymber.no

Nyhetsbrev

Om driftsforstyrrelser og store oppdateringer av nettstedet.

Nord Troms Kraftlag AS stiftes

Troms Fylkes Kraftforsyning hadde ansvaret for gjennomføringen av første byggetrinn ved Sikkajokk kraftanlegg. Men allerede i 1947 ble det snakk om å stifte et eget kraftselskap i Nord-Troms. Fylkestinget vedtok da at Troms fylke sammen med Kåfjord, Nordreisa og Skjervøy kommuner skulle stifte et “Nord-Troms Kraftselskap A/S”, og avtalen ble undertegnet i juni samme år. Men Vassdragsvesenet ville det annerledes, og saken ble utsatt. Først i 1949 ble selskapet formelt stiftet. Partene bestemte da at forretningskontoret skulle ligge i Nordreisa, og de satte aksjekapitalen til 10 000 kroner fordelt på 20 aksjer. Stifterne kjøpte en fjerdedel av aksjene hver.
Bilder fra det
Styret skulle bestå av 11 representanter: en fra fylket, tre fra hver av kommunene pluss driftsbestyreren. Overingeniør Hans Petter Bryn ble valgt til lagets første styreformann, og Peter Haugen ble ansatt som første driftsbestyrer.

NVE krevde at Nord Troms Kraftlag skulle stille med 150 000 kroner i distriktsbidrag, altså en delfinansiering av byggeomkostningene til anlegget ved Sikkajokk. Kraftlaget regnet ikke med at de kunne hente mer midler hos kommunene, som allerede hadde kjøpt aksjer for 2500 kroner hver. Etter at aksjekapitalen og verdien av anlegget var trukket fra, kom kraftlaget fram til at de trengte et lån på 126 000 kroner. Dette fikk de i Tromsø Forretningsbank, mot at pengesterke privatpersoner fra distriktet stilte som kausjonister. Løpetiden var 2-3 år, og lånet skulle tilbakebetales så snart bedriften fikk inn tilknytningsavgift fra abonnentene. Denne avgiften ble satt til 200 kroner i kontanter og 112,50 kroner i arbeidsinnsats, noe som til sammen skulle gi kraftlaget en inntekt på 82 000 kroner i første byggetrinn. Andre byggetrinn skulle gi en inntekt på 165 000 kroner. Abonnentene mente selvfølgelig at avgiften var alt for høy, men samtidig ønsket alle seg elektrisk strøm så raskt som mulig. Hele familien, også barna, var med i egenarbeidet med bygging av linjene.

I april 1951 fikk Nord Troms Kraftlag tillatelse til å regulere Sikkajokkvassdraget gjennom en kongelig resolusjon. I juni ble anlegget overdratt fra staten til Nord Troms Kraftlag. Ved overdragelsen var det allerede brukt 5,14 millioner kroner på anlegget, og 70 950 kroner gjensto før det var ferdig. Anlegget var finansiert hovedsakelig gjennom statsstøtte (3 mill. kroner), lån (1,86 mill. kroner) og distriktsbidrag (150 000 kroner). Sikkajokk hadde da en årsproduksjon på 9,44 GWh, og nedslagsfeltet var på 12,7 kvadratkilometer.
Kildaldammen under bygging Foto: K. Kristensen

Kraftverk

Strømforbruket økte raskere enn man hadde forventet, og det ble raskt klart at Sikkajokk ikke kunne dekke abonnentenes behov. Flere alternativer til utbygging ble lagt frem. Når distriktet endelig hadde fått en viss strømdekning, ønsket man å unngå en for streng rasjonering. Guollas, Saraelva, Skardalselva, Kvænangsvassdragene og Bæssejokk ble forkastet, og Kraftlaget satset til slutt på å bygge et anlegg i Kildalen. Generalforsamlingen vedtok å ta opp et lån på 7,5 millioner kroner for å starte første byggetrinn i Kildalen. Samtidig skulle beregninger for en utbygging av Guollasvassdraget gjøres ferdig, i tilfelle området skulle få bruk for nok et kraftverk. Kåfjord kommune ble nedstemt på forslaget om at Guollas skulle bygges ut først.

Planlegginga av Kildalvassdraget tok til i 1956, og den endelige godkjenningen og byggestarten kom i 1957. Kraftverket kunne ikke utnytte noe naturlig basseng, så man demmet opp elva og laget en kunstig innsjø i dalen. Demningen ble 250 meter lang og 22 meter høy, og skapte en innsjø med 10 millioner kubikkmeter vann. Dette ble ledet til kraftverket gjennom en 1600 meter lang tunnel. Dårlige grunnforhold gjorde arbeidet vanskeligere enn man hadde forutsett, og man måtte fylle store bergsprekker for å få et sterkere fundament. Men i september 1959 var anlegget klart for prøvekjøring. Abonnentene hadde til da periodevis måttet tåle strømutkobling i 19 av døgnets 24 timer. Endelig skulle det bli nok strøm i Nord-Troms.

Anlegget i Kildalen ble utvidet i 1971, da Kildalen 2 ble ferdigstilt. Det var høyst nødvendig. Forbruket av strøm i området hadde økt enormt, fra 9 GWh i 1960 til 105 GWh i 1974. Anlegget fikk da en samlet årsproduksjon på 33 GWh, og har et nedslagsfelt på 165 kvadratkilometer.

Med større kapasitet kunne også “dekningsområdet” til Nord Troms Kraftlag utvides. På slutten av femtitallet dro kraftlaget på befaring til Spildra, Skorpa, Nøklan, Reinfjorden, Olderfjorden og Seglvik. Bergsfjord Kraftlag AL, som dekket deler av Loppa kommune ble oppløst. Verdiene og abonnentene ble overført til Nord Troms Kraftlag i 1970. Nord Troms Kraftlag overtok da hele Bergsfjord kraftverk, som hadde en årsproduksjon på 1,98 GWh.

I 1980 ble også Kautokeino, Kvænangen og Loppa kommuner medeiere i Nord Troms Kraftlag. Disse kommunene fikk da et medlem hver i kraftlagets styre. Det ble først bestemt at selskapet etter sammenslåingen skulle hete “Nord Troms og Kautokeino Kraftlag A/S”. Men navneendringen ville kostet om lag en million kroner, så man ombestemte seg. Navnet ble som før, og i stedet utvidet Nord Troms Kraftlag aksjekapitalen. Kautokeino tegnet aksjer for 10 000 kroner, mens Kvænangen og Loppa tegnet for 5000 kroner hver. Den samlede aksjekapitalen ble dermed 60 000 kroner fordelt på 120 aksjer.

Kautokeino hadde tidligere skaffet seg elektrisk kraft på forskjellig vis. Fra 1930-årene var flere private aggregater i drift, og i 1946 ble Kautokeino lyslag stiftet med sogneprest Harr som formann. Lyslaget kjøpte et gammelt aggregat som ga 80 kW. En gummikabellinje forsynte bygda med strøm. Den lokale revyen fortalte i ei vise at aggregatet hadde “bedre lys enn måneskinnet”. Men aggregatene hadde av forskjellige årsaker ofte driftsstans, og befolkningen trengte en større og sikrere kraftkilde. Byggingen av Cabardasjokka kraftverk startet derfor i 1952. Samtidig ble det satt opp ei kraftlinje til Kautokeino tettsted. Høsten 1953 var anlegget klart til drift, og det hadde en årsproduksjon på 0,77 GWh.

Allerede den første vinteren ble det knapt med strøm fra det nye kraftverket. Vannet i elveleiet fra Stuorajavri til inntaksdammen frøs, og abonnentene måtte spare på både lys og varme. Strømtilførselen var bare koblet på mellom klokka 06.00 og 24.00. Om natta måtte folk klare seg på annet vis. Anlegget i Cabardasjokka hadde helårsdrift fra 1. oktober 1953. Strømmengden ble likevel for liten, og fra 1965 kjøpte Kautokeino Kraftlag strøm av Nord Troms Kraftlag. Nå drives Cabardasjokka kraftstasjon fra våren til senhøstes hvert år. Dette kraftverket har liten produksjon, og store deler av maskineriet er gammelt og utslitt. Nord Troms Kraftlag har derfor søkt NVE om å få legge ned verket, og venter å få svar i løpet av 1999. Hvis kraftlaget får denne tillatelsen, vil man vurdere nedleggingskostnadene opp mot å fortsette driften. Skal driften fortsette må kraftverket oppgraderes.

I løpet av årene 1988, 1989 og 1990 ble rørgaten ved Sikkajokk kraftstasjon skiftet ut, og det ble støpt nye fundamenter. Det nye stålrøret har noe større dimensjon enn det som ble demontert. Bergsfjord kraftstasjon var i perioder på nittitallet ute av drift på grunn av arbeid på rørgaten. Av den 620 meter lange rørgaten var 450 meter laget av tre. Denne delen ble i 1994 og 1995 skiftet ut med glassfiberrør. Resten av rørgaten ble skiftet ut med stålrør i 1997 og 1999. Ved Kildalen kraftverk er det montert nye bunntappeluker. Nord Troms Kraftlag arbeider kontinuerlig med å oppgradere transformatorstasjoner og kraftverk. Gjennom stadige oppgraderinger og moderniseringer ønsker kraftlaget å gi kundene en stadig sikrere strømforsyning.

Med hjemmel i ”Damforskriftene” har NVE satt krav om faglig kompetanse, bygningsingeniør med relevant praksis, til personer som skal være ansvarlig for sikkerheten ved vassdragsanlegg. Da Nord Troms Kraftlag ikke hadde slik kompetanse selv, ble det opprettet en avtale med sivilingeniør Arvid Kjeldsen. Fra 1994 har han fungert som vassdragsteknisk ansvarlig (VTA), selv etter at han ble pensjonert fra jobben i Troms Kraftforsyning.
Parti av Kildalsdammen Foto: Kari Digre

Linjebygging

Etter at de sentrale delene av Kåfjord, Nordreisa og Skjervøy var forsynt med strømlinjer, var turen kommet til “utkantene”. Tredje byggetrinn skulle gi befolkningen på strekningene Tømmernes - Sappen - Bilto (med Kildal), Straumfjord - Oksfjord og Uløy - Arnøy - Laukøy elektrisk kraft. Byggingen omfattet 3100 mennesker, og ble kostnadsberegnet til 4,5 millioner kroner. Utbyggingen skulle finansieres gjennom statsstøtte, lån og distriktsbidrag, og ble satt i gang i 1953. Det nystiftede kraftlaget skulle drive linjebyggingen selv, og hadde på det meste 80 mann i arbeid.

- Her kjøpes ikke materiale i kremmerhus, slo Ole G. Falnes, kontrollør fra NVE fast da han så material-lageret i Sørkjosen. Der lå 3000 stolper til det planlagte linjenettet. Bortsett fra den årlige vinterstansen mellom 20. desember og 15. februar ble det jobbet ustanselig med linjebygginga i området utover 1950-tallet. I 1959 fikk Valanhamn elektrisk kraft, og Spildra kom med året etter. Mellom 1963 og 1965 ble det strukket en 113 kilometer lang linje fra Kildalen til Kautokeino.

Høsten 1991 ble et fjernkontrollanlegg satt i drift. Det letter kontrollen og driften av blant annet kraftstasjoner og transformatorstasjoner. Anlegget har fungert godt, og har ført til betydelig kortere strømavbrudd for kundene ved feilsituasjoner. Nå kan feilsøkingen konsentreres om mindre område enn tidligere, slik at normal drift kan gjenopprettes raskere.

Også de siste årene har linjenettet blitt utvidet og forbedret. I 1990 ble sjøkabelen lagt over Ullsfjorden, og linja mellom Bergsfjord og Nuvnes sto ferdig. Vinteren 1993 var værhard, og førte til flere feil enn vanlig på linjenettet. Orkanen i månedsskiftet januar/februar denne vinteren mørkla hele Nord-Norge, og det oppsto mange skader på fordelingsnettet i ytre strøk. I alt knakk 12 høyspentstolper og 42 lavspentstolper, og Loppakabelen måtte repareres to ganger. I 1995 ble det lagt en ny kabel til Loppa øy.

I løpet av 1994 og 1995 ble det bygget en 66 kV ledning mellom Hamneidet og Skjervøy. Ledningene ble drevet med 22 kV inntil transformatorstasjonen på Skjervøy sto ferdig. I oktober 1996 ble det nye overføringsanlegget med 66 kV tatt i bruk.

For å sikre en trygg strømforsyning av Nordreisa, Skjervøy og ytre deler av Kåfjord kommune bygges det en 66 kV ledning mellom Nordreisa og Storslett transformatorstasjoner. Ledningen vil stå driftsklar høsten 1999. Distribusjonsnettet forsterkes og bygges ut etter behov til nye boligområder og næringsvirksomhet. I årene som kommer vil det bli betydelige investeringer i fornyelse av dette nettet.

Arbeiderne - kraftlagets livsnerve

Linjebyggingen ga kjærkomment arbeid i etterkrigsårene. Arbeiderne jobbet med kraftutbygginga fra april til november/desember, og fant seg annet arbeid om vinteren. Noen dro til sjøs, andre var løsarbeidere. Noen ble nødt til “å stemple”. Det var stor arbeidsledighet i regionen, og de som hadde jobb, måtte i stor grad legge til rette for arbeidet sjøl. Odd Bertelsen var linjearbeider fra 1949. - Når vi kom til en ny skolekrets, måtte vi først finne ut om det var noen som ville huse oss og koke mat for oss. Alle var interessert i å få et gode som elektrisk strøm, så folk var vennlige og gjestfrie, sier han. For linjearbeiderne var det bare røddagene på kalenderen som var fridager. Ellers var det jobbing hele uka. Heste- og båtskyss for utstyret var vanlig, og kraftlaget betalte en godtgjørelse på 6,25 kroner per måned for pålagt bruk av sykkel i tjenesten.

Vi bor i et værhardt område, og jobben for kraftlaget sine menn var ofte stri. Rapportene forteller om mange uværsdager i Nord-Troms opp gjennom årene, og dermed også en del strømbrudd. Reparasjonsarbeidene var naturligvis flest når været var verst. Heldigvis har det likevel skjedd forholdsvis få arbeidsulykker i Nord Troms Kraftlag.

Nord Troms Kraftlag har ikke alltid hatt like god økonomi, og arbeiderne måtte i perioder vente på lønna. Likevel var alle stort sett fornøyde. Nord Troms Kraftlag var en av de få større bedriftene i etterkrigstidas Nord-Troms, og ut fra forholdene var størrelsen på lønningene akseptable. Montørene var glade for at de i det hele tatt hadde arbeid. Etter hvert som lønnsomheten i selskapet ble bedre, steg også lønningene.

Funksjonærene i Nord Troms Kraftlag var tidlig organisert i Norges Funksjonærforbund. Maskinist Agnar Aronsen var med da det første meglingsmøtet ble avholdt i 1955. I 1957 fikk elektrikerne og kraftarbeiderne sin egen fagforening gjennom stiftelsen av Nord Troms Elektriker- og Kraftstasjonsforening. Foreningen var tilsluttet Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund, og skulle jobbe for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Halvdan Fossheim ble foreningens første formann, og kontingenten for første halvår ble satt til tre kroner. Allerede i stiftelsesåret kom de første lønns- og arbeidsforhandlingene i gang. Avtalene arbeiderne hadde den gang kunne være ganske svake. På linjebygginga fra Imo til Kautokeino hadde de for eksempel ingen garantert minstetimesats, og diettpengene skulle være inkludert i timelønnen. Foreningen tok også opp de ansattes rett til oppsigelse i god tid, og at sesongarbeiderne måtte få fast ansettelse. I 1970 ba de ansatte om å få inn en representant i kraftlagets styre, og Eilif Pedersen ble valgt inn i 1973. Han hadde da tale og forslagsrett. Stemmeretten fikk de ansatte først i 1980. Nord-Troms fikk også stiftet en avdeling av Norsk Ingeniør og Teknikerorganisasjon (NITO) i 1984.

Administrasjon

Det første kontorlokalet til Nord Troms Kraftlag lå i den såkalte “Gamlegården” i Sørkjosen. Det var lite og trangt, men holdt fram til 1951. Da ble det bygget administrasjonslokaler på Solbakken i Sørkjosen. Der ble det plass til både kontorer og bolig til driftsbestyreren. De første årene hadde man ikke råd til å bruke strøm til annet enn lys, så de ansatte måtte fyre i “kontorovnen”. I 1981 ble det satt opp et nytt bygg. Dette ble påbygget i 1996 og Nord Troms Kraftlag fikk da et egnet kontorbygg med lager, verksted og garasje under samme tak. Administrasjonsbygget er i dag under ytterligere utbygging. Når det står ferdig har man fått større plass til administrasjon, og bedre lager- og garasjeplass. Nord Troms Kraftlag har også administrasjonsbygg med leiligheter i Kautokeino og på Skjervøy. I tillegg har kraftlaget boliger i Sørkjosen, Kildalen og Kautokeino, pluss lager i Bergsfjord og Birtavarre. For å lette driften av de mange strømlinjene har Nord Troms Kraftlag hytter i Voumatakka, ved Reisavann, i Lauksundskaret, på Sandland og på Sikkajokk. For montørene som må ut å jobbe på linjene året rundt, er hyttene en rimelig forsikring mot uvær. Kraftlaget disponerer også traktorer, lastebiler, båter, brakker og snøscootere til hjelp i den daglige driften.

Nord Troms Kraftlag startet tidlig med omlegging til elektronisk databehandling. Allerede på slutten av 70-tallet brukte man magnetkort og hullkort i avregning og fakturering. Bedriften har oppdatert utstyret i takt med utviklingen, og fremstår i dag som en moderne bedrift der de ansatte bruker e-post og Internett.

Nord Troms Kraftlag har i dag 47 ansatte på heltid, 4 på deltid og 4 lærlinger. Arbeidsmiljøet er godt, og arbeidsstokken er stabil. Selskapet har god tilgang på fagfolk, og driver i høy grad med intern opplæring av ansatte. Rekruttering av nye montører skjer ofte gjennom lærlingeplassene som bedriften har hvert år. Selskapet har lagt vekt på å ha en nøktern bemanning, og heller trygge de arbeidsplassene som finnes. Det har ført til at bedriften har unngått å måtte si opp folk i nedgangstider.

Nord Troms Kraftlag er med i stiftelsen Troms Fagprøvesenter, som ble etablert i 1990. Senteret skal tilrettelegge og arrangere fagprøver innen elektrofagene, og administrere en opplæringsring for elektrofagene i Troms. Stiftelsen skal primært drive teoriopplæring for lærlinger, og gi de ansatte i elektrisitetsverkene nødvendig kursing og videreutdanning.

Økonomi

I dag har Nord Troms Kraftlag en solid økonomi, og gikk i 1998 med et overskudd på 16,7 millioner kroner etter at skattekostnader er beregnet. Dette er et imponerende resultat i et distrikt med relativt få innbyggere og spredt bosetning. Men ”pengebingen” har naturlig nok ikke vært like dyp i alle år.

Selskapet hadde en trang start like etter at andre verdenskrig var over. Hele distriktet måtte bygges opp fra grunnen. Kraftstasjonene og nettutbyggingen kostet mye penger, og utbyggingen ble stort sett finansiert gjennom statsstøtte og lån. Det bodde relativt lite folk i området, og de fleste hadde dårlig råd. Datidens Nord-Tromsbeboere var heller ikke vante med å bruke strøm. Kraften gikk stort sett til å holde i gang noen lyspærer og ei kokeplate. Omsetningen ble derfor ikke den største. De første årene hadde selskapet et relativt dårlig økonomisk resultat, og gikk så vidt i balanse. Nord Troms Kraftlag slet med utrygg økonomi helt frem til midt på syttitallet.

De virkelig gode tidene startet på åttitallet. Fordelingsnettet var i grove trekk utbygd, og strømforbruket hadde steget. I deler av nettet var det nødvendig med forsterkninger og ombygninger. Til å finansiere dette arbeidet ble det mottatt statsstøtte, med krav om at kraftlagets strømtariffer måtte ligge over landsgjennomsnittet. Etterhvert opparbeidet selskapet overskudd som ble satt inn på konto. På denne tiden ga bankinnskuddene svært høy avkastning, og med en rente på 15 – 20 prosent bygde bedriften seg på få år opp en god egenkapital. Denne kapitalen har fortsatt å vokse gjennom fornuftig og nøktern drift. I dag kan selskapet stort sett finansiere utbygging og vedlikehold med egen kapital, og slipper dermed å ta opp dyre lån. I 1993 og 1994 ble Nord Troms Kraftlag kåret til Nord Norges mest solide bedrift av fagbladet Næring i Nord. Bladet skriver i artikkelen: ”At landsdelens mest solide selskap skulle ha adresse i Sørkjosen vil nok overraske de fleste, men Nord Troms Kraftlag ligger faktisk på topp i vårt materiale (…) som i fjor.” Selskapet hadde da en egenkapitalandel på 93,7 prosent, og lå med det ni prosentpoeng foran neste bedrift.

Kraftproduksjonen til Nord Troms Kraftlag har i mange år vært relativt liten, og kraftlaget har derfor vært avhengig av å kjøpe kraft fra andre. Selskapet satset tidligere på å kjøpe kraft på kontrakt, i stedet for å spekulere i kortsiktige avtaler. Denne noe konservative tankegangen er en del av grunnlaget for den solide økonomien kraftselskapet har. I dag er omsetningen av kraft satt bort til selskapet Ishavskraft.

Antallet abonnenter har steget ganske jevnt i alle år og har de siste ti årene øket med mellom 80 og 180 årlig. De nye kundene er både private og fra næringslivet. Bekymringen fremover er at befolkningsgrunnlaget blir tynnere, og at omsetningen dermed kan stagnere eller til og med gå ned. Samtidig må kraftlaget bruke en del penger på å opprettholde og bygge ut nett til de som bosetter seg utenfor allfarvei. I dag har alle fastboende i Nord-Troms innlagt strøm.