| 1. januar 1. mars 1. mai |
1. juli 1. september 1. november |
Måleravlesningsdatoer
Kontaktinformasjon
Nyhetsbrev
Om driftsforstyrrelser og store oppdateringer av nettstedet.
Forarbeidet starter
Det ble tidlig klart at de private strøminitiativene ikke var nok. Hele befolkningen i Nord Troms ønsket elektrisk kraft, og staten eller fylkeskommunen måtte være utbygger. Men det skulle mange år, flere utredninger og en verdenskrig til før den store oppgaven ble påbegynt for fullt.
|
SikkajokkAllerede i 1919 laget Vassdragsvesenet (NVE) en plan for strømforsyningen i nordfylket. De mente at Kvænangen hørte til under Vest-Finnmark, og at det dermed var naturlig å la Skjervøy, Nordreisa, Kåfjord og Lyngen forsynes fra et kraftverk ved Sikkajokk. I 1941 fikk Troms Fylkes Kraftforsyning sammen med NVE undersøkt flere alternativer. Både Hvitneselva på Kågen, Sikkajokk og Bæssejokka i Nordreisa ble vurdert. Også denne gang så man Sikkajokk som det beste alternativet, men krigen satte en stopper for utbyggingsplanene.Like etter krigen var slutt kom arbeidet endelig i gang. Det ble stukket linjer fra Sikkajokk-kraftverket til Hamnes, Langslett og Skjervøy. I Nordreisa fikk beboerne på strekningen fra Langslett til Flatvoll strømlinjer. Neste byggetrinn omfattet strekningen fra Rotsund til Kåfjorddalen, som ble ferdig i 1953. Resten av befolkningen i Kåfjord, Nordreisa og Skjervøy ble knyttet til det elektriske nettet i årene fram til 1955. Kvænangen fikk strøm fra Alta Kraftlag. Det ble bestemt at staten skulle finansiere utbyggingen av Sikkajokk, og den første millionen kom i 1946. Nettet skulle gi strøm til 7200 mennesker i Kåfjord, Skjervøy og Nordreisa. Ved vannet Sikkajavri måtte det ordnes et inntak og bygges to reguleringsdammer. Fra inntaket måtte man slå en 1100 meter lang tunnel gjennom fjellkammen mot Rotsund, og lage rørledning for det 325 meter høye fallet. Opprinnelig var det tenkt at kraftstasjonen skulle bli bygd nede ved sjøen. Men grunnforholdene var dårlige, så stasjonen ble bygd ovenfor riksveien i stedet. Dette ga et tapt fall på 20 meter, noe som minsket produksjonen med 6 prosent. Enkelte postkasser ble ganske fulle av skjegg da man senere fant ut at grunnen ovenfor veien var like dårlig som den nedenfor. Utbyggingen av kraftverket var ikke enkel, men arbeidet gikk greit med tanke på det primitive utstyret man hadde til hjelp den gang. I tunnelen fantes bare små karbidlamper som belysning, og de fire dieselmotorene utbyggerfirmaet hadde fått tak i ga til sammen bare 14 hk. Motorene drev vifter, belysning og et lite lokomotiv som trakk vogner med masse ut av tunnellen. En taubane ble bygget for å lette utbyggingsarbeidet, men byggingen av denne banen var ingen enkel oppgave. Delene måtte bæres opp fjellet på ryggen. Det var et umenneskelig slit, men det gikk. Taubanen fraktet så det nødvendige materialet opp på fjellet. Sanden til støypinga ble transportert med hest til heishuset over kraftstasjonen. Derfra ble den sendt med båtvinsj oppover fjellsiden, og med pram videre over vannet. Arbeidet var tungt, og til tider også farlig. Dagfinn Arild meldte seg en gang frivillig til å løse opp knuter på bærelina. Det var en livsfarlig oppgave. - Det var en nervepirrende jobb. Jeg ble firt ned etter lina i en kasse, og klipte fri meter for meter så bærelina til slutt var vasefri. Det var godt betalt. Timelønnen var vanligvis 8 kroner i akkord, men for disse tre livsfarlige timene fikk jeg 300 kroner, sier han. Første byggetrinn av Sikkajokk-kraftverket kom i gang i 1948, og linjene ut til befolkningen ble påbegynt samtidig. Maskineriet kom på plass i 1950, og midtsommers samme år var anlegget nesten ferdig. Dessverre ble arbeidet med dammen så forsinket at man ikke fikk vannmagasin den vinteren. I oktober samme år ble Sikkajokk Kraftstasjon satt i ordinær drift, med strømforsyning til 3000 mennesker i Sørkjosen, Storslett, Skjervøy, Rotsund og Hamnnes. |
Tips en venn
Skriv ut