| 1. januar 1. mars 1. mai |
1. juli 1. september 1. november |
Måleravlesningsdatoer
Kontaktinformasjon
Nyhetsbrev
Om driftsforstyrrelser og store oppdateringer av nettstedet.
Før stiftelsen av Ymber AS
Det første elektriske lysanlegget i Norge ble bygd i Fredrikstad i 1887. Elektrisiteten kom til Troms i 1882, da Senja Nikkelverk satte igang en beskjeden strømproduksjon. Hammerfest var første norske by med vanndrevet elektrisitetsverk i 1891. Dette var bare 12 år etter at Thomas Alva Edison oppfant glødelampen.
Distriktet vårt var heller ikke helt mørklagt før Nord Troms Kraftlag ble stiftet. Kløktige hjerner og privat initiativ førte til at noen familier og bedrifter hadde elektrisitet lenge før staten tro til med linjebygging. I 1890 satte Birtavarre gruver i Kåfjord sitt vanndrevne kraftverk i drift, og Vaddas Gruber i Oksfjord fikk elektrisitet i 1918. Men det skulle ta lang tid før alle husene i Nord Troms kunne legge bort talglysene for godt.
|
VannkraftVannfall har vært brukt til å drive møller og sagbruk siden senmiddelalderen. Fra vårt distrikt kjenner vi Sag-Ola, som med fossekraft drev sagbruket ved Sagelva allerede i 1750-årene.Spede forsøk med privat initiativ Guollasjokka var den første kilden som ble brukt til vannkraftverk i området som Nord Troms Kraftlag nå dekker. Norwegian Copper Mines LTD bygde i 1900 en hydroelektrisk kraftstasjon, som blant annet forsynte gruvene i Ankerlia med strøm. Den 2800 meter lange linebanen til Moskogaisa ble drevet av elektrisk kraft, og man hadde elektrisk lys på stigerbrakka Moskis. I 1906 ble den første demningen bygd, og anlegget ga da 110 hk. Birtavarre Gruber overtok anlegget i 1909, og bygde raskt en ny reguleringsdam ved Guollas. I 1912 hadde man flerdoblet produksjonen, og fikk ut rundt 560 hk. Kraftstasjonen ga dermed lys til hele verket og kobbergruvene i Ankerlia. Folket i bygda nøt derimot ikke godt av denne tidlige produksjonen av elektrisk kraft. Driften ble stanset av en brann i 1919, og kraftverket ble aldri bygd opp igjen. Punktum i historien ble satt da skraphandler Abrahamsen kjøpte opp restene fra det nedlagte verket i 1938, og solgte det stykkvis ut igjen som skrapjern. Rolf og Leif Bjørn bygde i 1939 et lite kraftverk i Birtavarre. Hele anlegget kostet 9000 kroner, og gav lys til forretningen, privatboligene og strøm til et par kokeplater. Anlegget står den dag i dag. Til Sørkjosen kom elektrisiteten i 1933. Da sto et anlegg på 12 kW driftsklart ved Jernelva. Anlegget var bygd av Sørkjos elektrisitetsverk, og ga lys til beboerne på tettstedet. Verket var i drift fram til evakueringen under krigen, og ble deretter erstattet med et dieselaggregat. Ved Vaddas Gruber var det et lite, privat elektrisitetsverk i drift mellom 1918 og 1936. Også på Skjervøy jobbet befolkningen for å få elektrisitet. Ved slutten av 1920-årene opprettet distriktslege Herstad et aksjeselskap som skulle skaffe Skjervøy elektrisk kraft fra Kågen. Aksjetegningen gikk raskt, og bygdefolket kjøpte Storbuktelva og noe grunnareal rundt den på Kågen. Området fikk navnet Doktordalen til ære for initiativtakeren. Utbyggingen startet i 1929, og i 1930 ble den første strømmen satt på. Anlegget kostet til sammen 50 000 kroner, og ga abonnentene 47 kW netto på deling. Det var selv på den tiden svært lite, og strømmen kunne bare brukes til belysning. Det ble lagt planer for utvidelse, men de ble aldri gjennomført. Skjervøy måtte klare seg med det lille, usikre anlegget og motoraggregater helt til Sikkajokk-kraften kom. De rundt 200 innbyggerne i fiskeværet Årviksand på Arnøya fikk strøm til lys og radio fra et 12 kW likestrømsanlegg. Anlegget ble satt i drift i 1941, men ble sprengt av tyskerne mot slutten av andre verdenskrig. Etter stor dugnadsinnsats var kraftverket tilbake i produksjon i 1948, men strømmen måtte likevel rasjoneres stramt. Folk hadde bare lov å bruke lyspærer opp til 100 W. Men Årvikingene brukte nok mer. Overbelastningen førte til at strømmen ofte ble borte, og befolkningen innså at de trengte mer vann til kraftverket. Med spade og håndmakt grov de derfor en kanal fra Laksevannet til Torvald-dammen, hvor det ble laget en steindemning. Fra dammen ble vannet ledet i en grøft til Svarttindelva, og strømforsyningen var sikret. Men ikke for lenge. Oppsitterne i Nordre Rekvik likte ikke å få tømt elva si fra Laksvannet, og rev demningen slik at elva tok sitt gamle leie. Årvikingene måtte da demme opp Svarttindvannet for å få ny strøm. |
|
VindkraftPå 1980-tallet ble vindkraft og vindmøller lansert som den store fremtidsvisjonen innen strømproduksjon. I Nord-Troms var de første vindmøllene i drift allerede før andre verdenskrig. De minste møllene hadde knapt nok strøm til å drive to lyspærer.Helge Hansen fra Storslett bygde sin første vindmølle på slutten av 1920-tallet. Han hadde kjøpt bygdas første T-Ford i 1922, men servicen i nordfylket var dårlig. Alt nødvendig utstyr måtte hentes i Tromsø, om så det bare var en flaske destillert vann til batteriet. Han bygde derfor en vindmølle som kunne lade opp bilbatteriet. Fra mølla fikk han også strøm nok til belysning i huset. Senere ble det bygd flere vindmøller i distriktet. Da det var vanskelig å få kjøpt dieselolje under krigen, hadde Johs. H. Giæver ei vindmølle på 1000 W som ladet opp batteriene til aggregatet. Også forretningsmenn i Rotsund, Uløybukt og på Skorpa fikk på denne tiden strøm fra hjemmesnekrede vindmøller. |
Dieselaggregater
Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet ble det brukt dieselaggregater for å skaffe strøm til nordfylket. Blant annet ble det brukt et maskinhus med dieselmotor ved Moskodalen Gruver i Reisadalen mellom 1903 og 1907. Aggregatene måtte ofte sveives igang med håndsveiv. De tidlige aggregatene ga 220 V likestrøm, og hadde ingen spenningsregulator. Dermed kunne ingen av lyspærene slås av så lenge motoren gikk. Brukte man for eksempel 3 kW til sammen, og så slo av ei kokeplate ble spenningen så høy at lyspærene sprang.Etter andre verdenskrig ga et dieselaggregat på 100 kVA lys til de sentrale delene av Sørkjosen. En del av linjenettet sto som før krigen, og dette ble supplert med et lavspent linjenett i Sørkjosen og på Storslett. Det var mindre dieselaggregater i drift over hele Nord-Troms like etter andre verdenskrig.
I Bakkeby ble dieselaggregatet startet hver gang lokalen gjorde anløp. Da tentes ei rød lampe i vinduet til Nils Borch Arild, slik at folk på båten skulle se hvor ekspedisjonen lå. Mens det var lite bensin under krigen, fikk de aggregatet til å starte på en blanding av solar og tran. Start fikk de, men tranen bar fast slik at veivhuset måtte reingjøres hver eneste uke. Arilds aggregat forsvant under krigen, men kom til rette etter evakueringen. Det ble montert opp på nytt, men var for ramponert til at det kunne brukes.
Tips en venn
Skriv ut